Du må i båt skal du besøke Sandøya - ytterst i Tvedestrands skjærgård!

Fra knoppetang til trollskog
 

Sandøya ligger i Tvedestrand kommune, som den største av fire store (og hundrevis av små) øyer. Den er uten broforbindelse, og har i underkant av 200 innbyggere på vinterstid. Den gamle bebyggelsen ligger i tette klynger innerst i lune bukter, mens nyere hus trekker innover på øya og tilpasser seg terreng, gammel bosetning – og kommunale retningslinjer. 

722849_B66836_DSC_3209.jpgAv grunner som kommer godt fram i denne artikkelen, er øya også et sommereldorado, så når ferien nærmer seg øker befolkningen. I juli nærmer antallet som oppholder seg her 2000. Det er en overflod av mennesker, som fyller opp all ledig plass, i hytter, vintertomme hus og hos fastboende med en eller flere ledige senger. Fornuftige helårsboende tenker nok at vel, vel – ti måneder med litt i stilleste laget, og to måneder med overdådig spetakkel – det jevner seg ut!

    Øya er fra naturens side svært vakker, med variert natur – fra svaberg, til det som med litt velvilje kan omtales som stor skog – og  med et rikt dyre- og fugleliv. Denne naturprakten har ført til at skjærgården utenfor øya er innlemmet i Skjærgårdsparken, mens omtrent en femdel av selve Sandøya er omfattet av barskogvernet. Denne kombinasjonen er nok ganske unik. 

    Sandøya er nesten bilfri. Her er ca. 7 km. med bra gammeldags bygdevei. Den er smal og vakker og godt egnet for trillebårer, sykler og traller. Landpostbudet bruker en firehjuling, og vi har traktorer og "Lillebil" som kjører varer for butikken. I tillegg til veien går det stier på kryss og tvers, der en kan bevege seg til fots, og oppleve hvordan omgivelsene skifter, fra knopptang til trollskog.

 

Et levende helårssamfunn

    Det som gjør Sandøya spesiell, er likevel ikke alene at den er særegen og vakker, men at den fortsatt er et aktivt lokalsamfunn på helårsbasis. Mange som besøker oss blir overrasket over aktiviteten her ute. Vi har butikk, barneskole og barnehage, men du finner også båtbyggeri, hytteservice, keramikkverksted, utleieleiligheter, gjestehus, glasskunstner og strikkestue - og naturligvis rute- og taxibåt som bringer folk til og fra. 

    I fritida tar vi hele øya i bruk. Noen fisker, noen går turorientering, mens andre padler eller tøffer i sjekta mellom skjæra. Når snøen ligger, går noen på ski gjennom skogen mens andre lokkes til hoppbakken. Og når snøen går, møtes vi på idrettsplassen.

    Ellers er det helst midt på øya det foregår. Der ligger skolen, barnehagen, grendehuset Kjennhaug og det gamle bedehuset som nå er Maries gjestehus. Vi har tradisjonsrike arrangementer som sommerbasar, 17. maifeiring, Hummerfest og julebord, bl. a.. Organisasjonslivet blomstrer med velforening, sangkor, idrettslag, historielag og filmklubb.

    Det er en del arbeidsplasser på øya i forbindelse med næringene som ble nevnt, men de fleste som nå bor på øya jobber på landsida. Arbeidsreise med egen båt og bil, eller rutebåt og buss, er en del av dagliglivet for de fleste. Reisetiden er overkommelig – en halvtime til Tvedestrand er et godt anslag for de fleste.

 

Menn på sjøen og driftige damer

Fram til oppgangen på 70-tallet levde øya i det alt vesentlige av skipsfarten. Menn var sjømenn og konene deres var hjemmeværende. Snekkere og andre håndverkere, kjøpmenn, osv. levde for en stor del av inntektene som kom fra sjøen. Disse forholdene skapte særegne sosiale forhold på øya, som i distriktet for øvrig. 

Det var et samfunn der menn ofte var fraværende i år om gangen, og der kvinnene i svært stor grad hadde hånd om dagliglivets gjøremål. Under 2. verdenskrig var over 60 gutter og menn borte fra øya i fra 5 til 7 år. Både fraværet og hjemkomsten hadde nok sine sider!

Den som er interessert i et godt tidsbilde, kan lese Vera Henriksens bok Rekviem for et lite dampskip. En lokalkjent vil sitte og nikke gjenkjennende under lesningen.

I likhet med mange norske utkanter har Sandøya en folkerik historie bak seg. I 1865 bodde det ca 450 mennesker på øya. Alderssammensetningen var omtrent som i dagens Uganda. Nesten halvparten av øyboerne var under 20 år. Omkring forrige århundreskifte, i 1900, hadde øyas befolkning økt til omtrent 665 innbyggere. 

Derifra gikk det i utforbakke fram til begynnelsen av 70-tallet, da det var ca. 150 fastboende her. Så kom oppgangen med stor tilflytting og byggeaktivitet, og siden den tid har Sandøya hatt i svingen av 200 innbyggere. Dette har gitt grunnlag for barnehage- og skoledrift, og god trening i kamp mot kommunale sentraliseringsforslag av ymse slag.

 

Bygd versus by

Barnehagen og skolen ligger som tidligere nevnt midt på øya. Der har det vært skole siden 1853 og barnehage siden slutten av syttitallet. Kampen for å beholde skolen er en ryggmargsrefleks, som dessverre må hentes fram med jevne mellomrom når skoledebatten er i gang. Men en skal ikke bare snakke stygt om kommunen. Skolen har tross alt overlevd en periode med bare to elever, uten å bli lagt ned. Og øya har nå kommunalt vann, og snart fullt ut forsvarlig avkloakkering. Så, selv om det lenge har vært et munnhell i kommunale organer, - at på Sandøya blir de ikke fornøyd før de har bru, og det vil de ikke ha – så regnes vi med på et vis.

Man kan tenke seg at i alle fall deler av kommunen kjenner en slags skrekkblandet fryd over vårt litt sære lokalsamfunn. For Sandøya er nok et sted for de spesielt interesserte. Å bo på en øy uten broforbindelse er spesielt. Det gjør noe med rammene for livet. En setter seg kanskje ikke så lett i bilen og ”gjør noe” etter arbeidstid. En gjør nok noe, men helst på øya.SONY DSC

Hvis en skulle vektlegge ett forhold ved å bo på Sandøya, så kan man si at øya er et lite eldorado for barn. De stort sett bilfrie omgivelsene gjør at små barn kan gis en frihet som de ikke lett får i mer bilrike omgivelser. Steinar Thorsen forteller om hvordan dette kan oppleves; "En av mine sterkeste opplevelser av hva dette er, hadde jeg for noen år siden, da jeg en vakker, blank morgen passerte skolen og så 20 svært små sykler på rekke og rad langs veggen. Det å møte en 5-åring på en bitte liten sykkel på vei til vennen sin på den andre enden av øya er også noe en kan hente fram lenge etterpå".

At ikke tenåringer uten videre deler dette synet, hører også med. Vi eldre, som har ”tvunget” sandøylivet på dem, før trøste oss med at det dreier seg om en periode i livet, der ”Livet er at annet sted”, nær sagt uansett hvor det rent faktisk leves.

 

Alle årstider har sitt her på Sandøya, og øya bør oppleves både sommer og vinter. Om sommeren syder det av liv og måkeskrik, mens om vinteren ligger naturens ro over øya og gir en rolig og trygg hverdag for øyboerne. For ikke å glemme høsten med hummerfisket og våren med dugnader og trang til å være ute.

Det sosiale miljøet på Sandøya er svært godt. Det kan beskrives som en slags vellykket kombinasjon av Trangvik og ”lev og la leve”. Eller sagt på en annen måte, - som i tidligere tider vet vi nok det meste om hverandre, men vi gjør ikke så mye med det lenger.

 

(Tekst fra Steinar Thorsen og Sandøya Historielag)

| Mer++